Tenkte dere skulle få bli litt mer kjent med husmora på Lovsangshjemmet. Hun heter Namkang og er den av oss som har jobbet lengst her. Hun var med fra starten av for snart 9 år siden. Hun har ansvar for å holde senteret rent, vaske tøy og lage mat. Alle som har vært student/ettåring eller voluntør her har lært å sette pris på henne da hun er veldig flink til å lage mat og til å ta vare på de som jobber her.
Namkang kommer fra Nakhon Sawan, som ligger noen timers kjøring fra Bangkok. Hun har fire eldre søsken. Faren bor fortsatt i Nakhon Sawan, moren er død. Da Namkang var liten så hadde familien det fint. De dyrket grønnsaker (blant annet mais) på områder de eide selv. Men så ble moren syk i tilegg så opplevde de at ransmenn (som det var mange av der) brant ned huset og tok med alt av verdi, blant annet kuene de hadde. De to hendelsene førte med seg at de måtte selge land, og etter en stund så hadde de solgt alt de eide og familien gikk fra å ha så de klarte seg til å bli veldig fattige.
Namkang sluttet på skolen etter fjerde klasse og da hun var 13 år så flyttet hun til Bangkok for å begynne å jobbe. Hun jobbet på samme fabrikk som storesøsteren og der bodde de også. Jobben gikk ut på å legge gummistrikker i pose. Etter en stund der så begynte hun å passe barnebarnet til fabrikkeigeren og det var mens hun jobbet som nanny at hun traff han som ble mannen hennes. Han var noen år eldre og var en pen og omsvermet mann. Han hadde utdannelse og en god jobb. I begynnelsen hadde de det veldig godt sammen, men da de etter å ha vært gift i ca et år fikk en sønn så forandret han seg. Han begynte å drikke, røyke og være ute med andre damer. Mannen gav henne lite å leve for så for å spe på inntektene så jobbet hun hjemmenfra med å lage spiker. Da sønnen var to år så fikk de en datter. Mannen tok mindre og mindre ansvar og Namkang flyttet da til søsteren sin og mannen hennes som bodde der Namkang nå bor (i Klong Toey slummen). Hun tok seg jobb utenfor hjemmet og søsteren som jobbet hjemmenfra passet barna. Mannen kom på besøk en sjelden gang.
Namkang er kristen og jeg lurte på hvordan hun kom i kontakt med kirken. Hun forteller at søsteren var kristen og gikk til gudstjeneste i Immanuel kirke (som ligger rett ved der de bor). Hun inviterte Namkang med og sa at hun ville bli glad av å gå i kirken, og at det var en finsk misjonær der som hjalp fattige. Namkang begynte å gå i kirken og opplevde en fred der. Hun opplevde at de rundt henne drakk og kranglet og bråkte- i kirken var det fred. Hun likte godt lovsangen. Hun gikk fast i kirken i nesten 10 år før hun tok i mot troen.
Da daværende prest i Immanuel kirke (Dag Johannessen- nå NMS representant her i Thailand) tilbydde henne jobb som hushjelp på Lovsangshjemmet så opplevde hun det som en gave fra Gud -et bønnesvar. Jeg spør om hvordan livet har blitt etter at hun fikk jobben på Lovsangshjemmet. Mye bedre. Faren hennes har bodd i et skur lenge og eneste ønske han har hatt er å få et hus å bo i. Etter at Namkang fikk fast jobb på Lovsangshjemmet har hun kunnet bygge et hus til faren. Hun har enda ikke råd å gjøre det ferdig, men i det minste så er huset tett- faren blir ikke våt når det regner. Mannen hennes bor nå sammen med Namkang igjen. Han jobber som skraphandler.
Jeg spurte henne hvordan det går med barna. Sønnen er nå 26 år og jobber som vakt i et leilighetskompleks. Han har kjæreste, men bor fortsatt hjemme. Han gir deler av lønna si til Namkang. Han har en drøm om å få egen motorsykkel slik at han kan jobbe som sendebud.
Datteren var godt i gang med utdannelse og hadde jobb som assistent på Lovsangshjemmet da hun plutselig stakk av 17 år gammel. Etter et halvt år kom hun hjem igjen da med mage. Hun er nå 24 år, bor hjemme og er alenemor med to nydelige barn- en gutt og en jente. Jenta går i barnehage i Immanuel Daghjem og gutten er på Lovsangshjemmet. Datteren har et ønske om å ta seg en utdannelse, men foreløpig har ikke familien økonomi til det. Hun vasker på et kjøpesenter som ligger i nærheten.
Jeg spurte hvile drømmer hun har for sine barnebarn. Svaret kommer raskt, at de får mulighet til å ta en utdannelse.
Jeg spurte så hvilke drømmer hun selv har. Hun drømmer om å få råd til å gjøre ferdig huset til faren og at hun selv kan bo i det når hun blir gammel.
Jeg spurte videre om hva hun synest om arbeidet som blir gjort på Lovsangshjemmet og hvordan det er å jobbe med oss utlendinger.
Hun sa at Lovsangshjemmet gjør en utrolig viktig jobb for alle barna i området. Pga Lovsangshjemmet har barna nå en plass å være, hvor de kan leke og tilegne seg kunnskap innen data, engelsk, musikk og kunst. Hun forteller videre at alle i nabolaget mener det samme som henne. Og å jobbe med utlendinger det er bare kjekt. Hun tror det hadde vært mye vanskeligere om det bare jobbet thaier her.
Til slutt så spurte jeg henne om hun hadde noe hun ville si til dere støttespillere der hjemme:
Tusen takk for at dere støtter oss. Pga dere så får mange fattige barn en bedre hverdag. Barna får også tilegnet seg ny kunnskap som data og engelsk. De hadde ikke hatt denne muligheten uten Lovsangshjemmet.(Jeg har fått tilatelse fra Namkang til å legge ut intervjuet på bloggen. Da jeg spurte henne om det var noe jeg skulle utelate så svarte hun "nei, dette er sannheten")
Hver morgen så kommer skolebussen fra Immanuel Daghjem for å hente barna fra Lovsangshjemmet. For tiden er det 37 barn som tidligere har gått på Lovsangshjemmet som nå går i Immanuel Daghjem. En lærer er med i bussen for å ta imot barna. (På bildet over er det Kruu O som er med). Etter å ha vært hele dagen i Immanuel så blir de kjørt tilbake til Lovsangshjemmet. Der venter de til foreldrene kommer å henter de. Denne ordningen har vi hatt noen år nå og det fungerer veldig bra. Vi får på denne måten fulgt opp barna våre fra de er små til de begynner på skolen. Det som er veldig kjekt å se er at mange av barna som har gått på Immanuel daghjem til de begynte på skolen nå kommer og deltar på ettermiddagsaktiviteten på senteret. Her kommer noen bilder.
Barnehagedagen er over og barna i Immanuel Daghjem venter på at foreldrene skal hente de eller at skolebussen skal kjøre de. Bussen som går til Lovsangshjemmet kjører i to omganger.Ventetiden går med til å spise snop (til vår store overraskelse så selger de snop i barnehagen...håper å kunne få gjort noe med det en gang) og til å leke. 
Vel tilbake på Lovsangshjemmet; Josef og Hon venter på at storesøsken skal komme å hente de. Josef har gått hos oss siden han var 3 måneder, nå er han 5 år.
Hilsen Anne Storstein Haug
Hver dag etter fruktstunda så bader vi barna og de får rene klær på seg. Det er veldig viktig at barna ser fine og rene ut når de går hjem, det betyr at lærerene har vært flinke til å passe på barna. Ganske så annerledes enn i norske barnehager...At det å få et bad midt på dagen er deilig sier seg selv. Gradestokken er ofte 35 grader og siden vi ligger under motorveien så er det mye støv her, spesielt ute på den lille lekeplattingen. Her kommer noen bilder fra dagens bading.
En lærer står på badet og såper inn og vasker barna (i kaldt vann).
Og så er det en lærer som hjelper de med påkledningen...
Og helt til slutt så finner en fram kammen og strikk og pynter jentene på håret...
De har det godt barna i Lovsangshjemmets barnehage!
