En som brydde seg

Kan en godta at et barn bor verre enn hundene våre? Hva gjør jeg nå når jeg har møtt en liten jente som faktisk gjør det? Her kommer en historie om en jente som har det vanskelig og en nabo som bryr seg.
Den lokale teselgeren kom til meg for litt over en måned siden og spurte om jeg ikke kunne ta imot et barn til på Lovsangshjemmet. Hun fortalte at det var en nabojente på ett år som hadde det vanskelig, faren til jenta hadde dratt sin vei og nå bodde hun sammen med moren sin på 21 år. Moren måtte ut i jobb for å forsørge seg selv og datteren, men hadde ingen til å passe jenta mens hun var på jobb. Jeg sa at vi desverre ikke kunne ta i mot jenta da vi allerede hadde tatt inn fem flere enn det vi egentlig har kapasitet til. Jeg sa at jeg skulle ta kontakt om vi fikk en ledig plass. Teselgeren var stadig innom for å høre om det var blitt en ledig plass, eller om jeg hadde ombestemt meg. Tilslutt så ba jeg Kruu Sao ringe til noen foreldre hvor barna har plass i barnehagen vår, men som nesten aldri er der, og spørre om en av de ville gi fra seg plassen. Det var en bestemor til et av disse barna som sa ja til det og derfor ble det en ledig plass til jenta. Teselgeren tok meg med hjem til jenta slik at jeg kunne snakke med moren. Vi gikk innover i slummen mellom alle skurene til vi kom til det som jeg trodde var et lager. Der bodde jenta...i et mørk lite rom med en inngangsdør som bare var en meter høy. Jeg bestemte meg med en gang- hun fikk plass hos oss. Da kan hun iallfall ha det lyst og trivelig rundt seg på dagtid. Jeg fikk også møtt moren, hun virket ikke særlig ressurssterk. Vi vil prøve å hjelpe den lille familien så godt vi kan. Det hører med til historien at moren til jenta ble forlatt av foreldrene da hun var liten. De forlot henne hos dagmammaen, og det er hos henne hun har vokst opp.
(Jenta på bildet har ingenting med historien å gjøre)

Hilsen Anne Storstein Haug