Jeg synest det var på tide at dere støttespillere ble litt bedre kjent med rektor i Immanuel Daghjem og på Lovsangshjemmets daghjem. Hun heter Kruu Chommenard og kommer opprinnelig fra Lamphang i Nord- Thailand. Kruu Chommenard kommer fra en kristen middelklasse familie, foreldrene var risbønder. Hun har 6 søsken. Hun flyttet til Bangkok da hun var 22 år, da var hun ferdig med vidergående skole. Hun kom til Bangkok alene og flyttet inn til storesøsteren Mani (som også jobber på Immanuel daghjem) og hennes familie. Og der bor hun fortsatt, nå sammen med mann og barn. Mannen til Kruu Chommenard jobber for NMS, der han er sjåfør for skolebussen. De to barna, en gutt og en jente, studerer på universitetet og på yrkesskole. Kruu Chommenard kom i kontakt med Immanuel daghjem fordi Mani jobbet der og hun hadde fortalt at de trengte en vikar. Dette er nå 27 år siden. Hun startet som vikar, søkte så og fikk en ledig assistentstilling, og for ca 15 år siden ble hun assisterende rektor. Hun jobbet da under en misjonær. Nå er det ingen misjonær i en lederstilling ved Immanuel daghjem og det er rektor som har det overordna ansvaret. For noen år siden tok hun førskolelærerutdannelse og nå er hun i gang med hovedfag innen administrasjon. All utdannelse har hun tatt i tilegg til å jobbe fullt som rektor.Da jeg spurte henne hvordan hun trivdes i jobben så kunne hun fortelle at da hun startet å jobbe som vikar i Immanuel daghjem, ikke hadde som hensikt å fortsette der, men hun likte seg godt og spesielt likte hun den gode kontakten hun fikk med barna. Hun sier hun er en av Guds barn som er sendt for å gjøre en oppgave blant de fattige. Hun er glad og takker Gud for at han gav henne en mulighet til å jobbe med barn.
Kruu Chommenard har jobbet med misjonærer i hele sitt yrkesliv og jeg spurte henne om hvordan det var å jobbe med oss (vi misjonærer kommer jo til landet uten å kunne språket og uten å forstå så mye av kulturen). Hun fortalte at hun synest norske misjonærer er lette å forstå. Vi ligner på thaiene mente hun. Hun synest det er fint å jobbe med misjonærer og takker Gud for de misjonærene som kommer for å jobbe med fattige barn i Thailand, slik at flere av de får en mulighet her i livet.
Hilsen Anne Storstein Haug
Hilsen Anne Storstein Haug
Det er mye mygg på Lovsangshjemmet og i nabolaget. Stort sett er det ufarlig å bli bitt av mygg, men det siste året har det vært en veldig stor økning av mennesker som har fått dengue feber, pga at de er blitt bitt av mygg som har denne smitten i seg. Derfor er en nå mye mer opptatt av å beskytte seg mot mygg. Denguefeber er en skummel febersykdom som en i verste fall kan dø av. Staten har sine "aksjoner" mot myggen og i går fikk vi besøk av myggutryddere i slummen. Da de kom så var det bare for oss å komme oss ut av barnehagen og til et giftfritt område. Naboen hadde bil og vi kjørte vekk... (vi kjørte ikke på noen hovedvei altså).
Vennskap er viktig, og for Då som er foreldreløs er vennskap kanskje ekstra viktig. Mens han bodde under motorveien hadde han en bestevenn. En bestevenn han holdt sammen med i tykt og tynt. De lekte sammen, tigde om penger sammen, sniffa sammen og solgte narkotika sammen. To bestevenner på 8 år. Nå 5 år etter at vi på Lovsangshjemmet tok Då ut av slummen og sendte han på barnehjem så snakket vennen hans som vi besøkte forrige uke i et ungdomsfengsel om Då som bestevennen. Bestevennene har ikke truffet hverandre på flere år og hverdagen til de to er nå veldig forskjellig. Bestevennen sitter inne for å ha sniffet lim, han fikk en streng dom denne gang (ett år) fordi han ble tatt for sniffing for andre gang (bare et par måneder etter han hadde sluppet ut av det samme fengselet). Siden Då forsvant fra slummen har bestevennen fortsatt med å sniffe. Han har også sluttet på skolen. Vi på Lovsangshjemmet har prøvd å snakke med moren om hun ikke kan la staten ta ansvaret for han. I ungdomsfengselet så sier de det samme, de vil sende han på skole og prøve å hjelpe han til å holde seg unna sniffing og narkotika. Men bestevennen vil ikke selv og moren gir etter for hans ønsker hver gang. Denne gang skjer nok det igjen, om noen måneder så er han nok tilbake i slummen igjen hvor narkotikaen og limposen er så veldig lett tilgjengelig. Vi er veldig lei oss for at vi ikke kan gjøre noe mer for han enn bare å være tilstede og vise han kjærlighet. Det er viktig det, men i dette tilfellet ikke nok.
Kjempekjekt å kaste moldklumper i vannet. Chalom og Thanan kastet og de andre sprang og fant moldklumper. Ikke rart Chalom ikke ville gå hjem.
Hilsen Anne Storstein Haug