Historien om Gip

De fire barnevernstudentene fra Trondheim intervjuet en av våre faste jenter på Lovsangshjemmet og hennes mor. Her kan dere lese utdrag fra intervjuet.

Historien om Gip
Gip er ei 19 år gammel jente fra Klong Toey slummen, hvor familien hennes har bodd i 37 år. Gip var den første jenta som ble fulgt til Lovsangshjemmet av mammaen sin, og hun var Annes første engelsk- elev. Gip har hele tiden vært et nivå over de andre når det gjelder engelsk kunnskapene sine, og har derfor fått privatundervisning av Anne. Nå går hun på et internasjonalt universitet i Thailand, mens hun og foreldrene fremdeles bor i slummen. Foreldrene har mulighet til å flytte herifra og ut til kysten, men har valgt å bli boende for Gip sin skyld siden Gip må bo der til hun er ferdig på skolen. Hennes historie er kanskje et prakteksemplar på hva Lovsangshjemmets arbeid kan utrette.
Gip besøkte Lovsangshjemmet for første gang for 5- 6 år siden, da hun var 13- 14 år gammel. Hun visste ikke mye om senteret før hun begynte, men moren hennes hadde fortalt at hun kunne lære engelsk, og dermed få basiskunnskaper for å kunne studere videre. Dette har etter hver blitt en realitet, Gip studerer nå ved et internasjonalt universitet hvor hun jobber med en bachelorgrad. Videre har Gip ett ønske om å ta mastergrad i psykologi en gang i fremtiden. Den 19 år gamle jenta ser i dag på folkene på Lovsangshjemmet som sin andre familie, og hun er meget takknemlig for alle vennene hun har fått der. Anne var blitt en person som hun kan spørre og snakke med om alt, og hun er nå en veldig god støttespiller i hennes liv.
Moren til Gip hadde hørt om Lovsangshjemmet gjennom sladder i nabolaget, og det faktum at de bor like ved, gjorde at hun lett fikk kjennskap til Lovsangshjemmet og deres arbeid. Hun mener at det å sende Gip på Lovsangshjemmet gjorde at Gip fikk utviklet kunnskapene sine slik at hun kunne få en god utdanning. Moren til Gip mener at det faktum at Gip skaffet seg kontakter gjennom Lovsangshjemmet har gitt henne et bedre grunnlag for å utvikle seg på mange plan. Vi hadde tidligere hørt fra ansatte på Lovsangshjemmet at de ble møtt med skepsis pga religionsforskjellen. Moren til Gip ga oss et helt annet inntrykk, hun fortalte at alle i hennes nabolag var svært positive til tiltaket. Lovsangshjemmet har ikke bare gjort hverdagen til Gip bedre, men også moren har blitt positivt påvirket da hun hele tiden har følt seg prissatt av Lovsangshjemmet.
Siden de fleste i Thailand og i slummen er buddhister, kan det være lett å tro at det kan skape problemer i relasjonene siden Lovsangshjemmet er drevet i kristen tro. Dette er noe som ikke har vært noe problem hos Gip og hennes familie. De mener derimot at Lovsangshjemmets arbeid knytter de to religionene og de to kulturene sammen i kjærlighet. Og at de etter hvert lærte å sette pris på hverandre uansett religion og kultur.

Hilsen Anne Storstein Haug