På leir!

I mange år har Immanuel kirke hatt alt ansvar for Immanuel daghjem og Daghjemmet i Lovsangshjemmet, men i år har det blitt en forandring på det. Nå ligger daghjemmene under diakoniavdelingen i kirken. Dette er en avgjørelse tatt av kirken sentralt og målet med det er å bedre kvaliteten på arbeidet. Hvert år så arrangerer diakoniavdelingen leir for sine ansatte og i år var vi med for første gang. Leiren arrangeres slik at vi som jobber med diakoniarbeid i kirken skal møtes og bli kjent, og fordi vi skal slappe av og få nye krefter til å fortsette arbeidet vi holder på med. Det er krevende å jobbe med sosialt arbeid, en gir og gir hele tiden, på leiren fikk vi slappe av og bare motta. Flott hotell, god mat, tid til hvile, bading og masse lek. Thaier elsker å leke! Vi var også og såg på et arbeid Ungdom i Oppdrag gjør for prostituerte kvinner i Pattaya. Det var lærerrikt. Mye av arbeidet som blir gjort i kirken vår er å støtte barn og ungdom til å ta seg en utdannelse, noe som igjen er med å forebygge og hindre at jenter må prostituere seg. Så vi fikk en påminnelse om hvor viktig den jobben vi holder på med er. Jeg spurte i dag hvordan lærerene hadde hatt det på leir. Helt topp!!! var svaret.

Her kommer mange bilder tatt med Kruu Sao sitt kamera.

I skolebussen til Immanuel på vei til Pattaya- der vi var på leir.Flott hotell med nydelig utsikt. Her er det Kruu O som nyter den. Kruu O underviser de eldste barna i Immanuel daghjem.På båtur ut til en øy som låg ca 40 minutt med båt fra Pattaya. Her var det fine strender og rent vann. Vi storkoste oss der en hel dag.Her slapper vår trofaste sjåfør Adjek av. Han har jobbet som sjåfør for skolebussen til Immanuel daghjem i over 25 år. Ved siden av han sitter Kruu Somsi (lærer for andreklassen på daghjemmet), Bajinda (husmor i Immanuel), Kruu Mani (lærer for de minste barna i Immanuel) og Kruu Chommenard (rektor i Immanuel og Lovsangshjemmet).Kruu Sao (lærer på Lovsangshjemmet) Kruu Bit (lærer for førsteklassingene i Immanuel) og Kruu SomsiChalom, undertegnedes sjarmør storkoste seg på leir (mer om det kan dere lese på vår blogg www.anneogbe.blogspot.com)

Hilsen Anne Storstein Haug

En tapper bestemor

I jobben som fiolinlærer møter jeg fattige mennesker hele tiden. Jeg pleier ikke å tenke så mye på det, og stort sett ser det ut til at folk klarer seg greitt. En familie har gjerne en inntekt på ca. 1000 kroner i måneden. Det hadde ikke holdt i så veldig mange dager for vår familie akkurat.
Men noen ganger, som på forrige tirsdag, møter jeg mennesker som egentlig ikke har en sjanse til å klare seg økonomisk i det hele tatt, men som likevel tappert prøver, slik som denne bestemoren dere skal få høre om nå.
Hun er en eldre dame, helsen ser ut til å skrante, hun har antagelig ingen utdannelse og har ingen pensjon som eldre i Norge. Hun bor på et lite rom sammen med minst tre barnebarn. Moren til to av disse har stukket av, og hun prøver dermed selv å ta seg av dem og førsørge dem.
Når en hører slike historier litt på avstand pleier jeg som regel å ikke tenke så mye på det. Det finnes jo så mange fattige og vi kan ikke hjelpe alle. Jeg pleier å tenke at aktivitetene vi tilbyr, som gratis fiolinundervisning og engelskundervisning, samt stipender til hjelp for barnehage og skoleutdannelse for mange barn er det gode hjelpetilbudet vi kan gi dem.
Men når jeg på tirsdag stod der utenfor rommet deres og hørte naboen fortelle om hvor vanskelig denne familien hadde det, gjorde det likevel sterkt inntrykk. Jeg hørte minstejenta på fire lå oppe og gråt og naboen fortalte at bestemoren ikke hadde hatt penger til å betale strømregningen, og at elektrisiteten kunne bli kuttet når som helst. Fireåringen går til vanlig i barnehagen i Immanuel, og får dermed i hvert fall et godt måltid mat til dagen + melk og frukt/snacks. Jeg har tenkt mye på denne familien de to siste dagene. Hvordan klarer denne bestemora å skaffe mat når hun ikke har noen inntekt, og det er ingen som hjelper dem.
På tirsdag gav jeg dem ikke annet enn fri fiolinundervisning. (De to eldste jentene har vært veldig ivrige til å komme på fiolintimene i hele høst, så de har akkurat fått lov til å ta med seg fioliner hjem for å øve. Jeg ville se hvor de bodde før de fikk med seg fiolinene, og det var grunnen til at jeg besøkte dem første gang for et par uker siden.)
I dag stod jeg på nippet til å reise bort for å gi bestemoren noen penger, men jeg ringte presten i Immanuel først, og han frarådet meg til å gjøre det. Jeg har veldig dårlig erfaring med å begynne å gi ut penger. Det ender nesten alltid med misunnelse, misnøye for ikke å få mer, mange nye forespørsler fra andre eller liknende. Men en ting er sikkert. Noe må gjøres!
Kanskje menigheten gjennom arbeidet i Lovsangshjemmet kan starte opp et hjelpeprosjekt for eldre som strever- slik som denne bestemoren?

Hilsen Solveig Johannessen

Sportsdag

På fredag var det sportsdag på Lovsangshjemmet. Det var første gang vi arrangerte det, og lite visste jeg hva jeg hadde satt igang da jeg sa at vi også burde arrangere en sportsdag (som de gjør i Immanuel daghjem og de fleste andre barnehager her i Thailand). Lærerene brukte mye tid på forbredelser, til å lage plakater, flagg, pynte lekeplassen som vi hadde lånt, lage gevinster etc.
Dagen startet som vanlig med flaggheising og synging av nasjonalsangen, deretter gikk barna i tog bort til lekeplassen hvor de inntok plassene sine. Det var tre grupper, den røde, den blå og den grønne. Barna skulle så konkurere med hverandre, og det ble mye surr med masse små barn som skulle prøve å kappspise bananer, tømme vann i en flaske og springe mens de holdt hverandre i hendene. Men gøy var det...Etter konkurransen så fikk alle prøve seg på å kaste baller på boks og vi lekte også med "paraplyen". Se bilder.
Bananspise konkuranse. Denne skjønne jenta spiste så fort hun kunne...Paraplyen.
Tømme vann på flaske. Det laget som først klarte å fylle opp flaska vant.Den blå gruppa vant konkurransen. Hovedgrunnen til det var nok tre mødre som heiv seg ivrig inn i konkuransen.
Etter masse lek så var det tid for lunsj.

Noen som jobber for TOT (et teleselskap) kom med gaver og snop til barna. Vi synest det er veldig kjekt når thaier selv engasjerer seg. Dette er andre gang de har kommet på besøk til oss med gaver og snop.

Hilsen Anne Storstein Haug

Hotell Home of Praise

Lovsangshjemmet(HoP) har fungert som et 5-stjernes hotell i fire dager nå. Vi må noen månader tilbake for å forklarer dette. Jeg fikk for en tid siden en henvendelse fra en folkehøgskole som ville besøke HoP, de kunne også være behjelpelig med noe praktisk hjelp på HoP. Linjen heter ”Global Extreme” så jeg tenkte: Her må vi lage et litt ekstremt opplegg for dagene deres i Bangkok, med bla. overnatting på HoP (dvs. midt i slummen).

De bodde på HoP fra torsdag til søndag, så det ble tid til både rydding,vasking og maling på HoP og i Immanuel kirken. Den viktigste delen av oppholdet var å bli kjent med ungdommene fra HoP, og hverdagen deres i slummen. Thaiungdommene stilte sporty opp og tok virkelig ansvar! Lørdag ettermiddag og kveld hadde de hele ansvaret for gruppen; de viste nordmennene rundt i nærområde til HoP og tok de med på en busstur i Bangkok. Jeg ble skikkelig stolt over ungdommene våre! De taklet språkbarrierer, kulturelle forskjeller og rik-fattig-utfordringer på en imponerende måte.

Studentene fra Hordaland fikk også møte utfordringer; Jeg hørte ingen klaging på tross av 15 mann på rommet, bare èn dusj med kaldt vann, tette do, tre cm tykk madrass på gulvet og bare thaimat til frokost, lunch og middag.

Ekstrem-oppholdet deres toppet seg nok når de lørdag kveld fikk være med på slangejakt rundt husveggene til HoP! Fangsten ble en pytonslange på fire meter! Det var mange engasjerte fotografer innimellom engstelige hyl. Tror nok jentene var glade for å ligge i andre etg. den natten...

Det var nye erfaringer for meg også; Jeg overnatta også på Home of Praise disse dagene, som en ekstra sikkerhet. Jeg har vært i slummen på kvelden tidligere, men aldri overnattet der før. Etter kl. 23 var det stille, merkelig å oppleve slummen så stille, uten barnerop og lek, ingen lastebiler som kommer og går, ingen rusa mennesker på benken eller høylytt krangling i gata. Det virket nesten fredelig, men samtidig vet jeg at det like i nærheten sov tusenvis av barn på et steingulv. Det er om natten ungene får alle myggbittene eller rottebitt, det er da de er sammen med sin voldelige far eller mor.

Det er mye som gjemmes i stillheten i slummen.

Jeg håper studentene fikk mange opplevelser og inntrykk de kan ta med seg videre i livet.



Hilsen Arne Hustrulid.

Folkehogkole paa Home of Praise

Vi kom fra Nordhordlang FHS i Bergen, Norge, til Home of Praise torsdag 8 oktober. Selv etter utallige timer paa reisefot slo det oss da vi kom kom hvor utrolig stor forskjell det er mellom hvordan vi har det hjemme og hvordan det er her, paa andre siden av verden. Blandingen av daarlige kaar og saa godt humor folk hadde var velig rorende og tankevekkende for oss alle.

I lopet av den tiden vi var paa HoP (8-11 okt) har vi malt et rom paa HoP og et klasserom paa Immanuel dagsenter. Vi har satt stor pris paa aa faa hjelpe til litt mens vi har vert her.

Vi har faatt oppleve veldig mye i tiden paa HoP. Blandt annet har vi faatt bli kjent med noen veldig kjekke ungdommer som bor i omraadet rundt HoP. Et stort hoydepunkt har ogsaa vert da vi kom hjem fra nattmarked og de lokale hadde fanget en stor slange mellom husene! Adrenalinet pumpet fremdeles godt i aarene da slangen etter en stund og hundrevia av bilder etter ble puttet trygt i en pose.

Men ellers sitter vi igjen med utrolig mange inntrykk og tanker etter oppholdet i Bangkoks skyggeside. Tusen takk for oss, og haaper vi sees igjen!

KEEP UP THE GOOD WORK!

Ut på tur, del 2

Det er ikke bare barna i Lovsangshjemmets daghjem som har vært på tur. Det har også alle barna i Immanuel daghjem vært. Siden de er så mange så dro de på tur gruppevis. Tre dager var avsatt til det. Barna i Immanuel dro til Lumphini parken, en stor park som ligger midt i byen. Der storkoste de seg. Her kommer noen bilder fra da Bit (lærer) og 4-åringene var på tur.Øgler er det mange av i parken- kjempespennende!Denne typen er den mest vanlige. De som er å se i Lumphini parken er ca 1.5- 2 meter og kalles for "Doa Gnøn doa tong".

Lekeplasser er alltid kjekt, og i Lumphini parken er det flere av de.

Hilsen Anne Storstein Haug

Ut på tur!

Barnehagen i Lovsangshjemmet har vært på årets utflukter, og det var så kjekt, så lettvint og så billig at vi vil prøve å få til to utflukter i året nå framover. De minste barna var på tur en dag og de største dagen etter. Skolebussen fra Immanuel kom og hentet oss om morgenen og kjørte oss til nærmeste park. Det er en liten park, men for våre små så var den akkurat passe stor. Vi gikk en tur rundt vannet som ligger der, såg på duene og gav de litt mat. Vi gikk forbi fine blomster, masse trær og ikke minst så lekte vi på lekeplassen som ligger der. Alle ungene storkoste seg hele tiden. Da det ble tid for lunsj så dro vi tilbake til barnehagen igjen. Her kommer noen bilder fra utfluktene våre.
Hilsen Anne Storstein Haug

Skolebussen

Hver morgen så kommer skolebussen fra Immanuel Daghjem for å hente barna fra Lovsangshjemmet. For tiden er det 37 barn som tidligere har gått på Lovsangshjemmet som nå går i Immanuel Daghjem. En lærer er med i bussen for å ta imot barna. (På bildet over er det Kruu O som er med). Etter å ha vært hele dagen i Immanuel så blir de kjørt tilbake til Lovsangshjemmet. Der venter de til foreldrene kommer å henter de. Denne ordningen har vi hatt noen år nå og det fungerer veldig bra. Vi får på denne måten fulgt opp barna våre fra de er små til de begynner på skolen. Det som er veldig kjekt å se er at mange av barna som har gått på Immanuel daghjem til de begynte på skolen nå kommer og deltar på ettermiddagsaktiviteten på senteret. Her kommer noen bilder.
Barnehagedagen er over og barna i Immanuel Daghjem venter på at foreldrene skal hente de eller at skolebussen skal kjøre de. Bussen som går til Lovsangshjemmet kjører i to omganger.Ventetiden går med til å spise snop (til vår store overraskelse så selger de snop i barnehagen...håper å kunne få gjort noe med det en gang) og til å leke. Vel tilbake på Lovsangshjemmet; Josef og Hon venter på at storesøsken skal komme å hente de. Josef har gått hos oss siden han var 3 måneder, nå er han 5 år.

Hilsen Anne Storstein Haug

Nabolaget vaart

Mange har nok sett bildet over (av Lovsangshjemmet) og bilder av barna som leker inne paa senteret . I dag tenkte jeg dere skulle faa bli litt mer kjent med nabolaget vaart.
Hilsen Anne Storstein Haug

En som brydde seg

Kan en godta at et barn bor verre enn hundene våre? Hva gjør jeg nå når jeg har møtt en liten jente som faktisk gjør det? Her kommer en historie om en jente som har det vanskelig og en nabo som bryr seg.
Den lokale teselgeren kom til meg for litt over en måned siden og spurte om jeg ikke kunne ta imot et barn til på Lovsangshjemmet. Hun fortalte at det var en nabojente på ett år som hadde det vanskelig, faren til jenta hadde dratt sin vei og nå bodde hun sammen med moren sin på 21 år. Moren måtte ut i jobb for å forsørge seg selv og datteren, men hadde ingen til å passe jenta mens hun var på jobb. Jeg sa at vi desverre ikke kunne ta i mot jenta da vi allerede hadde tatt inn fem flere enn det vi egentlig har kapasitet til. Jeg sa at jeg skulle ta kontakt om vi fikk en ledig plass. Teselgeren var stadig innom for å høre om det var blitt en ledig plass, eller om jeg hadde ombestemt meg. Tilslutt så ba jeg Kruu Sao ringe til noen foreldre hvor barna har plass i barnehagen vår, men som nesten aldri er der, og spørre om en av de ville gi fra seg plassen. Det var en bestemor til et av disse barna som sa ja til det og derfor ble det en ledig plass til jenta. Teselgeren tok meg med hjem til jenta slik at jeg kunne snakke med moren. Vi gikk innover i slummen mellom alle skurene til vi kom til det som jeg trodde var et lager. Der bodde jenta...i et mørk lite rom med en inngangsdør som bare var en meter høy. Jeg bestemte meg med en gang- hun fikk plass hos oss. Da kan hun iallfall ha det lyst og trivelig rundt seg på dagtid. Jeg fikk også møtt moren, hun virket ikke særlig ressurssterk. Vi vil prøve å hjelpe den lille familien så godt vi kan. Det hører med til historien at moren til jenta ble forlatt av foreldrene da hun var liten. De forlot henne hos dagmammaen, og det er hos henne hun har vokst opp.
(Jenta på bildet har ingenting med historien å gjøre)

Hilsen Anne Storstein Haug