Annenhver måned så drar søndagskolen på tur. I går fylte de opp en pickup og Immanuel sin skolebuss og dro på besøk til oss her i Lad Prao. Ryktene om at søndagskolen skulle på tur hadde spredd seg til barna på Lovsangshjemmet og flere av barna fra området rundt Lovsangshjemmet hadde på egenhånd tatt seg turen til kirken for å få være med hjem til Adjaan Anne (som de kaller meg). 26 barn og 12 voksne kom og alle storkoste seg. Her kommer masse bilder fra dagen. På bildet over ser dere Bim (foran) og Tenkon. Begge går i Lovsangshjemmets barnehage. Bim gikk for aller første gang på gress og synest det var rart å tråkke på.
Trampolinen var den desidert mest populære leken. Lang kø hele tiden...
To vakre jenter fra Lovsangshjemmet.Fon (til venstre) er kristen og går fast i kirken. Jeg underviser Fon og Ning i engelsk hver onsdag.
De voksne fikk hushjelpa vår til å vise de hvor de kunne kjøpe somtam (en matrett fra Nord- Øst Thailand ). De sa at huset vårt minnet de om landsbygda, så de måtte bare spise litt somtam...)
Nong var utplassert på Lovsangshjemmet da hun studerte på presteskolen LITE. Etter å ha bodd noen år på landsbygda er hun nå tilbake i Bangkok og jobber på hovedkontoret til den Lutherske kirken. Hun går fast i Immanuel kirke, noe undertegnede synest er veldig fint for hun er en veldig kjekk og oppegående jente. Her er hun sammen med sønnen sin Døm (det betyr gammel - oppkalt fra ordet "Gamle testamentet").
En liten prinsesse fra Lovsangshjemmet- Mju
Iskø...jeg hadde kjøpt is til alle sammen. Presten vår var isutdeler for anledningen.
Barn fra Lovsangshjemmet koser seg med is.
Hilsen Anne Storstein Haug
mandag, august 31, 2009
fredag, august 28, 2009
Immanuel Daghjem
En gang i uken tar barna i Immanuel daghjem på sportsuniformene sine for da er det tid for utelek oppe på taket. Immanuel daghjem har heller ikke lekeplass ute, det har de ikke plass til, derfor har de laget en lekeplass på taket- og den fungerer veldig bra den! Barna storkoser seg når de får leke der oppe. Det hørest sikkert lite ut med en gang i uken- og det er det jo, men med over 80 barn i barnehagen så må en dele barna opp i flere grupper. Her kommer noen bilder som viser hva de kan holde på med oppe på taket.
fredag, august 21, 2009
Badetid
Hver dag etter fruktstunda så bader vi barna og de får rene klær på seg. Det er veldig viktig at barna ser fine og rene ut når de går hjem, det betyr at lærerene har vært flinke til å passe på barna. Ganske så annerledes enn i norske barnehager...At det å få et bad midt på dagen er deilig sier seg selv. Gradestokken er ofte 35 grader og siden vi ligger under motorveien så er det mye støv her, spesielt ute på den lille lekeplattingen. Her kommer noen bilder fra dagens bading.En lærer står på badet og såper inn og vasker barna (i kaldt vann).Neste lærer står klar med håndkle og talkum. Talkum skal gi de en kjølende følelse- og har du talkum i ansiktet så betyr det at du nettop har badet, dvs at du er ren.
Og så er det en lærer som hjelper de med påkledningen...
Og helt til slutt så finner en fram kammen og strikk og pynter jentene på håret...
Og så er det en lærer som hjelper de med påkledningen...
De har det godt barna i Lovsangshjemmets barnehage!
Hilsen Anne Storstein Haug
onsdag, august 12, 2009
Morsdag
I dag (12.08) er det morsdag her i Thailand. Det er også Dronningens bursdag. Siden barnehagen har vært stengt i dag, markerte vi morsdagen i går. Avdelingen var pyntet med et stort bilde av dronningen og med hvite blomster, barna gav foreldrene en blomsterkrans og et hjemmelaget morsdagskort (med avtrykk av hånda). Se bilder.jGutten min Thanan var med i barnehagen i går så jeg fikk en blomsterkrans jeg også.
Hilsen Anne Storstein Haug
Hilsen Anne Storstein Haug
lørdag, august 08, 2009
Namkang
Tenkte dere skulle få bli litt mer kjent med husmora på Lovsangshjemmet. Hun heter Namkang og er den av oss som har jobbet lengst her. Hun var med fra starten av for snart 9 år siden. Hun har ansvar for å holde senteret rent, vaske tøy og lage mat. Alle som har vært student/ettåring eller voluntør her har lært å sette pris på henne da hun er veldig flink til å lage mat og til å ta vare på de som jobber her.
Namkang kommer fra Nakhon Sawan, som ligger noen timers kjøring fra Bangkok. Hun har fire eldre søsken. Faren bor fortsatt i Nakhon Sawan, moren er død. Da Namkang var liten så hadde familien det fint. De dyrket grønnsaker (blant annet mais) på områder de eide selv. Men så ble moren syk i tilegg så opplevde de at ransmenn (som det var mange av der) brant ned huset og tok med alt av verdi, blant annet kuene de hadde. De to hendelsene førte med seg at de måtte selge land, og etter en stund så hadde de solgt alt de eide og familien gikk fra å ha så de klarte seg til å bli veldig fattige.
Namkang sluttet på skolen etter fjerde klasse og da hun var 13 år så flyttet hun til Bangkok for å begynne å jobbe. Hun jobbet på samme fabrikk som storesøsteren og der bodde de også. Jobben gikk ut på å legge gummistrikker i pose. Etter en stund der så begynte hun å passe barnebarnet til fabrikkeigeren og det var mens hun jobbet som nanny at hun traff han som ble mannen hennes. Han var noen år eldre og var en pen og omsvermet mann. Han hadde utdannelse og en god jobb. I begynnelsen hadde de det veldig godt sammen, men da de etter å ha vært gift i ca et år fikk en sønn så forandret han seg. Han begynte å drikke, røyke og være ute med andre damer. Mannen gav henne lite å leve for så for å spe på inntektene så jobbet hun hjemmenfra med å lage spiker. Da sønnen var to år så fikk de en datter. Mannen tok mindre og mindre ansvar og Namkang flyttet da til søsteren sin og mannen hennes som bodde der Namkang nå bor (i Klong Toey slummen). Hun tok seg jobb utenfor hjemmet og søsteren som jobbet hjemmenfra passet barna. Mannen kom på besøk en sjelden gang.
Namkang er kristen og jeg lurte på hvordan hun kom i kontakt med kirken. Hun forteller at søsteren var kristen og gikk til gudstjeneste i Immanuel kirke (som ligger rett ved der de bor). Hun inviterte Namkang med og sa at hun ville bli glad av å gå i kirken, og at det var en finsk misjonær der som hjalp fattige. Namkang begynte å gå i kirken og opplevde en fred der. Hun opplevde at de rundt henne drakk og kranglet og bråkte- i kirken var det fred. Hun likte godt lovsangen. Hun gikk fast i kirken i nesten 10 år før hun tok i mot troen.
Da daværende prest i Immanuel kirke (Dag Johannessen- nå NMS representant her i Thailand) tilbydde henne jobb som hushjelp på Lovsangshjemmet så opplevde hun det som en gave fra Gud -et bønnesvar. Jeg spør om hvordan livet har blitt etter at hun fikk jobben på Lovsangshjemmet. Mye bedre. Faren hennes har bodd i et skur lenge og eneste ønske han har hatt er å få et hus å bo i. Etter at Namkang fikk fast jobb på Lovsangshjemmet har hun kunnet bygge et hus til faren. Hun har enda ikke råd å gjøre det ferdig, men i det minste så er huset tett- faren blir ikke våt når det regner. Mannen hennes bor nå sammen med Namkang igjen. Han jobber som skraphandler.
Jeg spurte henne hvordan det går med barna. Sønnen er nå 26 år og jobber som vakt i et leilighetskompleks. Han har kjæreste, men bor fortsatt hjemme. Han gir deler av lønna si til Namkang. Han har en drøm om å få egen motorsykkel slik at han kan jobbe som sendebud.
Datteren var godt i gang med utdannelse og hadde jobb som assistent på Lovsangshjemmet da hun plutselig stakk av 17 år gammel. Etter et halvt år kom hun hjem igjen da med mage. Hun er nå 24 år, bor hjemme og er alenemor med to nydelige barn- en gutt og en jente. Jenta går i barnehage i Immanuel Daghjem og gutten er på Lovsangshjemmet. Datteren har et ønske om å ta seg en utdannelse, men foreløpig har ikke familien økonomi til det. Hun vasker på et kjøpesenter som ligger i nærheten.
Jeg spurte hvile drømmer hun har for sine barnebarn. Svaret kommer raskt, at de får mulighet til å ta en utdannelse.
Jeg spurte så hvilke drømmer hun selv har. Hun drømmer om å få råd til å gjøre ferdig huset til faren og at hun selv kan bo i det når hun blir gammel.
Jeg spurte videre om hva hun synest om arbeidet som blir gjort på Lovsangshjemmet og hvordan det er å jobbe med oss utlendinger.
Hun sa at Lovsangshjemmet gjør en utrolig viktig jobb for alle barna i området. Pga Lovsangshjemmet har barna nå en plass å være, hvor de kan leke og tilegne seg kunnskap innen data, engelsk, musikk og kunst. Hun forteller videre at alle i nabolaget mener det samme som henne. Og å jobbe med utlendinger det er bare kjekt. Hun tror det hadde vært mye vanskeligere om det bare jobbet thaier her.
Til slutt så spurte jeg henne om hun hadde noe hun ville si til dere støttespillere der hjemme:
Tusen takk for at dere støtter oss. Pga dere så får mange fattige barn en bedre hverdag. Barna får også tilegnet seg ny kunnskap som data og engelsk. De hadde ikke hatt denne muligheten uten Lovsangshjemmet.
(Jeg har fått tilatelse fra Namkang til å legge ut intervjuet på bloggen. Da jeg spurte henne om det var noe jeg skulle utelate så svarte hun "nei, dette er sannheten")
Namkang kommer fra Nakhon Sawan, som ligger noen timers kjøring fra Bangkok. Hun har fire eldre søsken. Faren bor fortsatt i Nakhon Sawan, moren er død. Da Namkang var liten så hadde familien det fint. De dyrket grønnsaker (blant annet mais) på områder de eide selv. Men så ble moren syk i tilegg så opplevde de at ransmenn (som det var mange av der) brant ned huset og tok med alt av verdi, blant annet kuene de hadde. De to hendelsene førte med seg at de måtte selge land, og etter en stund så hadde de solgt alt de eide og familien gikk fra å ha så de klarte seg til å bli veldig fattige.
Namkang sluttet på skolen etter fjerde klasse og da hun var 13 år så flyttet hun til Bangkok for å begynne å jobbe. Hun jobbet på samme fabrikk som storesøsteren og der bodde de også. Jobben gikk ut på å legge gummistrikker i pose. Etter en stund der så begynte hun å passe barnebarnet til fabrikkeigeren og det var mens hun jobbet som nanny at hun traff han som ble mannen hennes. Han var noen år eldre og var en pen og omsvermet mann. Han hadde utdannelse og en god jobb. I begynnelsen hadde de det veldig godt sammen, men da de etter å ha vært gift i ca et år fikk en sønn så forandret han seg. Han begynte å drikke, røyke og være ute med andre damer. Mannen gav henne lite å leve for så for å spe på inntektene så jobbet hun hjemmenfra med å lage spiker. Da sønnen var to år så fikk de en datter. Mannen tok mindre og mindre ansvar og Namkang flyttet da til søsteren sin og mannen hennes som bodde der Namkang nå bor (i Klong Toey slummen). Hun tok seg jobb utenfor hjemmet og søsteren som jobbet hjemmenfra passet barna. Mannen kom på besøk en sjelden gang.
Namkang er kristen og jeg lurte på hvordan hun kom i kontakt med kirken. Hun forteller at søsteren var kristen og gikk til gudstjeneste i Immanuel kirke (som ligger rett ved der de bor). Hun inviterte Namkang med og sa at hun ville bli glad av å gå i kirken, og at det var en finsk misjonær der som hjalp fattige. Namkang begynte å gå i kirken og opplevde en fred der. Hun opplevde at de rundt henne drakk og kranglet og bråkte- i kirken var det fred. Hun likte godt lovsangen. Hun gikk fast i kirken i nesten 10 år før hun tok i mot troen.
Da daværende prest i Immanuel kirke (Dag Johannessen- nå NMS representant her i Thailand) tilbydde henne jobb som hushjelp på Lovsangshjemmet så opplevde hun det som en gave fra Gud -et bønnesvar. Jeg spør om hvordan livet har blitt etter at hun fikk jobben på Lovsangshjemmet. Mye bedre. Faren hennes har bodd i et skur lenge og eneste ønske han har hatt er å få et hus å bo i. Etter at Namkang fikk fast jobb på Lovsangshjemmet har hun kunnet bygge et hus til faren. Hun har enda ikke råd å gjøre det ferdig, men i det minste så er huset tett- faren blir ikke våt når det regner. Mannen hennes bor nå sammen med Namkang igjen. Han jobber som skraphandler.
Jeg spurte henne hvordan det går med barna. Sønnen er nå 26 år og jobber som vakt i et leilighetskompleks. Han har kjæreste, men bor fortsatt hjemme. Han gir deler av lønna si til Namkang. Han har en drøm om å få egen motorsykkel slik at han kan jobbe som sendebud.
Datteren var godt i gang med utdannelse og hadde jobb som assistent på Lovsangshjemmet da hun plutselig stakk av 17 år gammel. Etter et halvt år kom hun hjem igjen da med mage. Hun er nå 24 år, bor hjemme og er alenemor med to nydelige barn- en gutt og en jente. Jenta går i barnehage i Immanuel Daghjem og gutten er på Lovsangshjemmet. Datteren har et ønske om å ta seg en utdannelse, men foreløpig har ikke familien økonomi til det. Hun vasker på et kjøpesenter som ligger i nærheten.
Jeg spurte hvile drømmer hun har for sine barnebarn. Svaret kommer raskt, at de får mulighet til å ta en utdannelse.
Jeg spurte så hvilke drømmer hun selv har. Hun drømmer om å få råd til å gjøre ferdig huset til faren og at hun selv kan bo i det når hun blir gammel.
Jeg spurte videre om hva hun synest om arbeidet som blir gjort på Lovsangshjemmet og hvordan det er å jobbe med oss utlendinger.
Hun sa at Lovsangshjemmet gjør en utrolig viktig jobb for alle barna i området. Pga Lovsangshjemmet har barna nå en plass å være, hvor de kan leke og tilegne seg kunnskap innen data, engelsk, musikk og kunst. Hun forteller videre at alle i nabolaget mener det samme som henne. Og å jobbe med utlendinger det er bare kjekt. Hun tror det hadde vært mye vanskeligere om det bare jobbet thaier her.
Til slutt så spurte jeg henne om hun hadde noe hun ville si til dere støttespillere der hjemme:
Tusen takk for at dere støtter oss. Pga dere så får mange fattige barn en bedre hverdag. Barna får også tilegnet seg ny kunnskap som data og engelsk. De hadde ikke hatt denne muligheten uten Lovsangshjemmet.
(Jeg har fått tilatelse fra Namkang til å legge ut intervjuet på bloggen. Da jeg spurte henne om det var noe jeg skulle utelate så svarte hun "nei, dette er sannheten")
Abonner på:
Innlegg (Atom)