God jul og godt nyttår

Vi som jobber på Lovsangshjemmet vil ønske dere alle en riktig god jul og et godt nytt år.
Tusen takk for all støtte i året som har vært.

Lærerene i Lovsangshjemmets barnehage. Bak fra venstre; On, Nan, Namkang, Anne.

Foran fra venstre; Sao, Nok og Sai. Den lille søte gutten helt bakerst er Tenkhun. Han er sønnen til Sao.

Julefest i barnehagene

På lørdag hadde vi juleavslutning for barna i Immanuel daghjem og daghjemmet på Lovsangshjemmet. Vi hadde stengt av veien utenfor kirken og rigget til scene der. Alle barna i barnehagene deltok med dans og sang. Foreldre og søsken støttet opp om arrangementet, så det var VELDIG mange mennesker til stede. Det var servering av kaker og brus og det var is til alle barna. I tilegg til dette så var det utlodning og en kort andakt som presten vår holdt. En flott dag med masse nydelige barn. Over og under ser du de flotte barna fra Lovsangshjemmet som opptrådde med dans.

Her er bilde av Kruu O og de aller eldste barna i barnehagen.

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

Julefest under motorveien

På fredag var det duket for årets julefest i slummen. Barna har ventet i ukevis på denne dagen, mange av foreldrene også. Dagen startet om morgenen med utdeling av ris til eldre. Over 60 poser med ris ble delt ut. Utover dagen så ble det jobbet med å forberede den store festen bla så gjorde nabokonene en kjempejobb med å lage mat for de mange hundre gjestene. Presten vår Ant var den som ledet festen og også hadde hovedansvar for festen. Han gjorde en kjempejobb han også. Leder for området kom med en hilsen, barn fra Lovsangshjemmet, fra nærområdet og fra kirken stod for underholdningen. Det var sang, dans, gitarspilling og fiolin. Flott var det å se og høre på for oss tilhørere. Det var utlodning for de voksne og alle barna fikk en julegave med seg hjem. Det var en kveld det var utrolig flott å få være med på. Det er så flott å få være med å arrangere en slik fest for å feire Jesus bursdag sammen med alle våre naboer i slummen. Her kommer noen bilder fra happeningen. Adjan Ant ledet festen- og det gjorde han veldig bra.

Fiolingruppa fra Immanuel kirke spilte på festen.
Barn fra Immanuel kirke opptrådde med dans.

Helt tilslutt var det utdeling av gaver til alle barna.
Det tar på å feire jul- her sitter to trøtte festdeltakere (sønnene mine- Chalom og Thanan) sammen med undertegnede og medbrakt nanny.
Solveig har også skrevet om julefesten- så les hennes blogg også www.solveigjohannessen.blogspot.com

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug (bildene er lånt av Siri- haldstudent)

Kunst

I noen måneder nå så har Veronica undervist kunst på Lovsangshjemmet. Dette tilbudet er for de som er spesielt interessert i kunst. De har brukt det stille rommet oppe slik at de har kunnet jobbe i fred og ro. Her kommer et par bilder fra forrige gang Veronica underviste de. De laget masker av pappmasje. Veronica er fra Italia, moren kommer fraThailand og faren fra Italia. Hun er oppvokst i Italia, men studerer fortiden klesdesign i Bangkok.Hun snakker flytende thai, noe som gjør at hun får lett kontakt med barna.

Siden Veronica er veldig god å synge så hjalp hun til med å øve på sanger som vi skal synge på den store julefesten vår i slummen.
Hilsen Anne Storstein Haug

Skole og utdanning i Thailand

NMS har nylig samlet flere små prosjekter inn i større prosjekter. Prosjektet "Daghjemmene i Immanuel og Lovsangshjemmet" er nå sammen med "Stipend for fattige barn" og "Immanuelhjemmet i Phibun" blitt samlet i prosjektet "Skole og utdanning i Thailand".

Tenkte at dere som følger bloggen vår skulle få bli litt kjent med de to andre prosjektene som nå ligger under samme prosjekt som oss.

Immanuel hjemmet i Phibun

Immanuelhjemmet ligger I Phibun som er i nord-øst Thailand og er et internat for jenter og gutter i alder 13-18 år. I år bor det 32 jenter og 10 gutter på internatet. Grunnen til at det er flere jenter enn gutter er at gutter her i Thailand generelt får bedre muligheter enn jentene. Dersom en familie bare kan støtte noen av barnas utdannelse så er det som oftest guttene som får mulighet først. Derfor ønsker Immanuelhjemmet å hjelpe flest jenter, slik at flere jenter fra fattige familier kan studere videre og få seg en utdannelse. Det er tre kriterier for å få støtte: 1. De må være skoleflinke. 2. De må komme fra fattige familier. 3. De må bo langt unna Immanuelhjemmet.Immanuelhjemmet samarbeider tett med kommunen og landsbyskolene. Det er lærere fra de forskjellige barneskolene som tipser Immanuelhjemmet om hvilke elever som trenger hjelp og som oppfyller kriteriene. Ledelsen i Immanuelhjemmet besøker deretter skolene og familiene til barna som trenger hjelp. Den endelige avgjørelsen av hvem som får plass taes av styret for Immanuel hjemmet.Barna kan bo på internatet til de er ferdig med vidergående. Etter det så kan de søke om lån til videre utdannelse. Nesten alle som flytter på internatet blir værende og nesten alle velger å ta seg høyere utdannelse.Alle barna som bor på internatet går på offentlig skole, men på internatet så får de ekstraundervisning i fag de er svake i. I tilegg så er det fast leksetid hver dag, på den måten hjelper en barna til å ta skolen seriøst. En har også leksegrupper hvor de flinkeste elevene hjelper de som er svakere. Av og til kommer folk utenfra som underviser barna i ulike tema som helse, sang, engelsk etc. Fra november til april vil to jenter som studerer på Hald internationale senter bo på internatet og undervise barne i engelsk.Barna som bor på internatet får skoleuniform, utstyr de trenger på skolen og lommepenger i forbindelse med aktiviteter på skolen. De har også en del plikter, blant annet å lage mat, servere mat, vaske opp, vaske og rydde internatet. Og de har ulike ansvarsoppgaver i den lokale kirken, noen er med i Lovsangsteam, andre i musikkgruppa, noen hjelper til på søndagskolen etc.

Stipend til fattige barn.
I år så er det 342 barn som får støtte til utdannelse gjennom prosjektet stipend til fattige barn. Ca 80 av barna bor i Bangkok, resten bor på landsbygda.Det er et team på fem stykker som jobber i prosjektet og som vurderer hvem som skal få støtte og hvor stor støtten skal være. Siphan er leder for teamet. Styret for prosjektet er de som tar den endelige avgjørelsen. Prosjektet gir støtte til barn i alder 6 år til 18 år. Det er også mulig å søke om støtte til videre utdannelse. Prosjektet gir også det de kaller for ”mattilegg støtte”. Dette er støtte til melk til små barn. Av ulike årsaker så er det mange mødre som gir morsmelk til barna sine bare en kort stund. Derfor trenger barna morsmelkerstatning. I Thailand koster den veldig mye.Det er de lokale kirkene som melder fra om barn som trenger støtte. Når teamet får en slik melding så drar de på hjemmebesøk for å undersøke om barnet virkelig trenger hjelp. Det de ser på er hvordan familien har det generelt; om foreldrene bor sammen, de ser på hvem barna bor sammen med (foreldre, besteforeldre, naboer ol). De ser også på inntektene i familien, hvordan huset de bor i er, verdisaker etc. Behovet for hjelp er stort og utvelgelsen kan ofte være vanskelig.Barna en støtter får oppfølging av den lokale kirken og også fra teamet. En fra teamet er på besøk hos stipendbarna tre ganger i året. De arrangerer leir for de en gang i året, har en familiedag og en utflukt i året.De har gode rutiner slik at pengene som blir gitt til en familie går til det det skal- støtte til skolegang. Barna som får støtte må sende inn semester resultatene hvert semester. Og blir oppfordret til å studere flittig. Dersom teamet ikke mottar semester resultatet besøker de den aktuelle ungen. Jeg intervjuet Paythoon som er ansvarlig for stipendbarna her i Bangkok for å lære litt mer om prosjektet. Paythoon har jobbet i prosjektet i flere år. Han har studert fire år på LITE, preste- og bibelskolen til den Evangeliske Lutherske kirke i Thailand og på Ramkhampheng university hvor han utdannet seg til sosial arbeider. Han kommer selv fra en fattig familie og opplever det som veldig meningsfylt å kunne hjelpe barn som nå er i den situasjonen som han var i som liten. Han ser tydelig at det ikke bare er barnet som får hjelp. Hele familien får det bedre dersom en i familien får støtte. Han har også flere ganger opplevd at foreldre som tidligere ikke såg viktigheten av utdannelse, som bare ønsket at barna skulle bli ferdig med ungdomskolen og så begynne å jobbe for å hjelpe familien, har forandret holdning etter samtaler med han. På hjemmebesøkene bruker de mye tid på å få foreldrene til å forstå viktigheten av utdannelse.

Veldig mange av dere som leser bloggen vår er faste støttespillere. Det setter vi veldig stor pris på. Det er veldig mange fattige barn som får en bedre hverdag og framtid gjennom dette prosjektet.

Vi trenger flere støttespillere så hjelp oss gjerne med å skaffe flere!

Så enkelt er det å støtte oss. Du setter inn penger på NMS sin konto som er 82200285030 og øremerker pengene til prosjektet "Skole og utdanning" i Thailand ved å merke betalingen med nr 640479.

Hilsen Anne Storstein Haug

Ton- en fiolinelev

Ton er en 17 år gammel gutt som har vært med på aktivitetene på Lovsangshjemmet siden det startet opp for nesten 10 år siden. Han har alltid vært veldig positiv til å være med på det meste, men de siste årene er det vel musikken han har satset mest på. Han er veldig god til å spille Djakee som er et Thai-instrument, i tillegg til fiolinen. Hans store drøm er å bli fiolinist. For noen uker siden var Susanna (en finsk misjonær) og jeg med han ut til Mahidol Universitet, et annerkjent musikkuniversitet som ligger en times kjøretur ut fra Bangkok, på opptaksprøve.
På bildet over ser dere Ton og meg før fiolinprøven. Jeg fikk være med å spille piano til.
Og Ton han kom inn han! På fiolin/musikk linja på Mahidol Universitet!

Hilsen Solveig Johannessen

Planleggingsdag

På mandag var høstferien over for lærerene . Barna hadde fri enda en uke så denne uken var satt av til forbredelse av nytt semester. Jeg hadde spurt rektor om å få disponere en av dagene - og det fikk jeg. Mye er blitt bra i barnehagen vår nå, og endelig følte jeg at vi kunne ta et skritt videre. Jobbe med hvordan en formidler temaer i samlingstunden, hvordan gjøre formingsaktiviteten best mulig for å bidra med å utvikle fantasi (og ikke bare finmotorikken), hvordan legge til rette for frileken slik at målene vi har satt oss i årsplanen for frilek blir ivaretatt. Jeg la dagen opp veldig vestlig. Istedenfor at jeg brukte tid til å snakke, måtte de evalurere planene vi har brukt frem til nå og lage nye planer basert på evalueringen og på spørsmål jeg hadde forbredt. Det ble veldig bra og lærerene fikk vist hvor mye de egentlig kunne. Tror de ble litt overasket selv over hvor mye kunnskap de egentlig satt inne med.
Som de fleste andre misjonærer så planlegger jeg tingene på norsk og så får jeg en av thaiene til å skrive det på thai. Veldig dumt egentlig da det har medført at jeg skriver thai veldig dårlig, men det tar sååååå lang tid å skrive ting på thai.
En av oppgavene de fikk var å lage fem samlingstunder- en for hver dag. Samme tema skulle taes opp hver dag, men med forskjellige hjelpemidler hver gang. Blant annet måtte de bruke duplo, håndukker, noe de hadde laget selv, bok og et valgfritt hjelpemiddel. Kruu Ån på bildet over jobber med de minste barna og er ikke vant med å ha samlingstunder, hun synest det var kjempeskummelt, men kjekt. Nå skal hun begynne med samlingstunder blant de minste barna hver dag.
Kruu Sao er helt enormt flink til å engasjere barna. Her tar hun i bruk duplo som hjelpmiddel.
Kruu Nan brukte håndukker for kanskje første gang og synest det var morsomt. Nå har hun fått beskjed om å bruke de jevnlig i undervisningen.
Lunsjen er like viktig her som den er på planleggingsdager hjemme i Norge. Den er bare så veldig annerledes. Jeg måtte velge pass og hadde med min egen niste (til dere matkjennere så ble det servert: "som tam bla", med kjempemye bla og "geng som").

Hilsen Anne Storstein Haug

På leir!

I mange år har Immanuel kirke hatt alt ansvar for Immanuel daghjem og Daghjemmet i Lovsangshjemmet, men i år har det blitt en forandring på det. Nå ligger daghjemmene under diakoniavdelingen i kirken. Dette er en avgjørelse tatt av kirken sentralt og målet med det er å bedre kvaliteten på arbeidet. Hvert år så arrangerer diakoniavdelingen leir for sine ansatte og i år var vi med for første gang. Leiren arrangeres slik at vi som jobber med diakoniarbeid i kirken skal møtes og bli kjent, og fordi vi skal slappe av og få nye krefter til å fortsette arbeidet vi holder på med. Det er krevende å jobbe med sosialt arbeid, en gir og gir hele tiden, på leiren fikk vi slappe av og bare motta. Flott hotell, god mat, tid til hvile, bading og masse lek. Thaier elsker å leke! Vi var også og såg på et arbeid Ungdom i Oppdrag gjør for prostituerte kvinner i Pattaya. Det var lærerrikt. Mye av arbeidet som blir gjort i kirken vår er å støtte barn og ungdom til å ta seg en utdannelse, noe som igjen er med å forebygge og hindre at jenter må prostituere seg. Så vi fikk en påminnelse om hvor viktig den jobben vi holder på med er. Jeg spurte i dag hvordan lærerene hadde hatt det på leir. Helt topp!!! var svaret.

Her kommer mange bilder tatt med Kruu Sao sitt kamera.

I skolebussen til Immanuel på vei til Pattaya- der vi var på leir.Flott hotell med nydelig utsikt. Her er det Kruu O som nyter den. Kruu O underviser de eldste barna i Immanuel daghjem.På båtur ut til en øy som låg ca 40 minutt med båt fra Pattaya. Her var det fine strender og rent vann. Vi storkoste oss der en hel dag.Her slapper vår trofaste sjåfør Adjek av. Han har jobbet som sjåfør for skolebussen til Immanuel daghjem i over 25 år. Ved siden av han sitter Kruu Somsi (lærer for andreklassen på daghjemmet), Bajinda (husmor i Immanuel), Kruu Mani (lærer for de minste barna i Immanuel) og Kruu Chommenard (rektor i Immanuel og Lovsangshjemmet).Kruu Sao (lærer på Lovsangshjemmet) Kruu Bit (lærer for førsteklassingene i Immanuel) og Kruu SomsiChalom, undertegnedes sjarmør storkoste seg på leir (mer om det kan dere lese på vår blogg www.anneogbe.blogspot.com)

Hilsen Anne Storstein Haug

En tapper bestemor

I jobben som fiolinlærer møter jeg fattige mennesker hele tiden. Jeg pleier ikke å tenke så mye på det, og stort sett ser det ut til at folk klarer seg greitt. En familie har gjerne en inntekt på ca. 1000 kroner i måneden. Det hadde ikke holdt i så veldig mange dager for vår familie akkurat.
Men noen ganger, som på forrige tirsdag, møter jeg mennesker som egentlig ikke har en sjanse til å klare seg økonomisk i det hele tatt, men som likevel tappert prøver, slik som denne bestemoren dere skal få høre om nå.
Hun er en eldre dame, helsen ser ut til å skrante, hun har antagelig ingen utdannelse og har ingen pensjon som eldre i Norge. Hun bor på et lite rom sammen med minst tre barnebarn. Moren til to av disse har stukket av, og hun prøver dermed selv å ta seg av dem og førsørge dem.
Når en hører slike historier litt på avstand pleier jeg som regel å ikke tenke så mye på det. Det finnes jo så mange fattige og vi kan ikke hjelpe alle. Jeg pleier å tenke at aktivitetene vi tilbyr, som gratis fiolinundervisning og engelskundervisning, samt stipender til hjelp for barnehage og skoleutdannelse for mange barn er det gode hjelpetilbudet vi kan gi dem.
Men når jeg på tirsdag stod der utenfor rommet deres og hørte naboen fortelle om hvor vanskelig denne familien hadde det, gjorde det likevel sterkt inntrykk. Jeg hørte minstejenta på fire lå oppe og gråt og naboen fortalte at bestemoren ikke hadde hatt penger til å betale strømregningen, og at elektrisiteten kunne bli kuttet når som helst. Fireåringen går til vanlig i barnehagen i Immanuel, og får dermed i hvert fall et godt måltid mat til dagen + melk og frukt/snacks. Jeg har tenkt mye på denne familien de to siste dagene. Hvordan klarer denne bestemora å skaffe mat når hun ikke har noen inntekt, og det er ingen som hjelper dem.
På tirsdag gav jeg dem ikke annet enn fri fiolinundervisning. (De to eldste jentene har vært veldig ivrige til å komme på fiolintimene i hele høst, så de har akkurat fått lov til å ta med seg fioliner hjem for å øve. Jeg ville se hvor de bodde før de fikk med seg fiolinene, og det var grunnen til at jeg besøkte dem første gang for et par uker siden.)
I dag stod jeg på nippet til å reise bort for å gi bestemoren noen penger, men jeg ringte presten i Immanuel først, og han frarådet meg til å gjøre det. Jeg har veldig dårlig erfaring med å begynne å gi ut penger. Det ender nesten alltid med misunnelse, misnøye for ikke å få mer, mange nye forespørsler fra andre eller liknende. Men en ting er sikkert. Noe må gjøres!
Kanskje menigheten gjennom arbeidet i Lovsangshjemmet kan starte opp et hjelpeprosjekt for eldre som strever- slik som denne bestemoren?

Hilsen Solveig Johannessen

Sportsdag

På fredag var det sportsdag på Lovsangshjemmet. Det var første gang vi arrangerte det, og lite visste jeg hva jeg hadde satt igang da jeg sa at vi også burde arrangere en sportsdag (som de gjør i Immanuel daghjem og de fleste andre barnehager her i Thailand). Lærerene brukte mye tid på forbredelser, til å lage plakater, flagg, pynte lekeplassen som vi hadde lånt, lage gevinster etc.
Dagen startet som vanlig med flaggheising og synging av nasjonalsangen, deretter gikk barna i tog bort til lekeplassen hvor de inntok plassene sine. Det var tre grupper, den røde, den blå og den grønne. Barna skulle så konkurere med hverandre, og det ble mye surr med masse små barn som skulle prøve å kappspise bananer, tømme vann i en flaske og springe mens de holdt hverandre i hendene. Men gøy var det...Etter konkurransen så fikk alle prøve seg på å kaste baller på boks og vi lekte også med "paraplyen". Se bilder.
Bananspise konkuranse. Denne skjønne jenta spiste så fort hun kunne...Paraplyen.
Tømme vann på flaske. Det laget som først klarte å fylle opp flaska vant.Den blå gruppa vant konkurransen. Hovedgrunnen til det var nok tre mødre som heiv seg ivrig inn i konkuransen.
Etter masse lek så var det tid for lunsj.

Noen som jobber for TOT (et teleselskap) kom med gaver og snop til barna. Vi synest det er veldig kjekt når thaier selv engasjerer seg. Dette er andre gang de har kommet på besøk til oss med gaver og snop.

Hilsen Anne Storstein Haug

Hotell Home of Praise

Lovsangshjemmet(HoP) har fungert som et 5-stjernes hotell i fire dager nå. Vi må noen månader tilbake for å forklarer dette. Jeg fikk for en tid siden en henvendelse fra en folkehøgskole som ville besøke HoP, de kunne også være behjelpelig med noe praktisk hjelp på HoP. Linjen heter ”Global Extreme” så jeg tenkte: Her må vi lage et litt ekstremt opplegg for dagene deres i Bangkok, med bla. overnatting på HoP (dvs. midt i slummen).

De bodde på HoP fra torsdag til søndag, så det ble tid til både rydding,vasking og maling på HoP og i Immanuel kirken. Den viktigste delen av oppholdet var å bli kjent med ungdommene fra HoP, og hverdagen deres i slummen. Thaiungdommene stilte sporty opp og tok virkelig ansvar! Lørdag ettermiddag og kveld hadde de hele ansvaret for gruppen; de viste nordmennene rundt i nærområde til HoP og tok de med på en busstur i Bangkok. Jeg ble skikkelig stolt over ungdommene våre! De taklet språkbarrierer, kulturelle forskjeller og rik-fattig-utfordringer på en imponerende måte.

Studentene fra Hordaland fikk også møte utfordringer; Jeg hørte ingen klaging på tross av 15 mann på rommet, bare èn dusj med kaldt vann, tette do, tre cm tykk madrass på gulvet og bare thaimat til frokost, lunch og middag.

Ekstrem-oppholdet deres toppet seg nok når de lørdag kveld fikk være med på slangejakt rundt husveggene til HoP! Fangsten ble en pytonslange på fire meter! Det var mange engasjerte fotografer innimellom engstelige hyl. Tror nok jentene var glade for å ligge i andre etg. den natten...

Det var nye erfaringer for meg også; Jeg overnatta også på Home of Praise disse dagene, som en ekstra sikkerhet. Jeg har vært i slummen på kvelden tidligere, men aldri overnattet der før. Etter kl. 23 var det stille, merkelig å oppleve slummen så stille, uten barnerop og lek, ingen lastebiler som kommer og går, ingen rusa mennesker på benken eller høylytt krangling i gata. Det virket nesten fredelig, men samtidig vet jeg at det like i nærheten sov tusenvis av barn på et steingulv. Det er om natten ungene får alle myggbittene eller rottebitt, det er da de er sammen med sin voldelige far eller mor.

Det er mye som gjemmes i stillheten i slummen.

Jeg håper studentene fikk mange opplevelser og inntrykk de kan ta med seg videre i livet.



Hilsen Arne Hustrulid.